RaptusMGA

RAPTUS PONY TEAM, ÅRETS DEBUTANTLAG I MG 2006

NM i Mounted Games gikk av stabelen på Hasle Ridesenter på Nesodden lørdag 26. august 2006. Vi vasket og pakket ponnier fredag ettermiddag og la kursen mot Nesodden halv åtte. Etter mørkets frembrudd klatret vi opp de siste bakkene og misset nesten avkjøringen til ridesenteret. Den kom jaggu litt brått på. Vi lastet av hester, fant paddocken i mørket og skled ned den gjørmete bakken til jordet, der henger og bil skulle parkeres. Etter godterispising og fnising på verandaen til den flotte hytten vi fikk leie, gikk vi og la oss.
Lørdag morgen var det opp å fòre ponnier før frokost, briefing og påfølgende veterinærkontroll. Alle travet seg igjennom vet.kontrollen uten problemer og vi var good to go. Første heatet gikk ikke bra. Piceur satte på brekket og ville ikke gå verken frem eller tilbake, både Line og Cathrine var hver sin tur i bakken og Pepsi syns ikke det var så morsomt å løpe fort nedover, mens hjem mot mål var det mest gøy å stikke. Likevel så mistet vi ikke en eneste veksling og ble heller ikke disket i noen race, men vi kan trygt si at vi ble ridd fletta av.

Andre heatet lørdag gikk litt bedre. Piceur var litt ustabil på brekket sitt, litt på og litt av, alt etter som. Pepsi var fortsatt på kengurubensin...”blææææ ooooorker ikke gå nedover vekk fra de aaaandre, whhiiihihi jeg skal tilbake til mål, sjekk meg a, jeg kan også løpe fort!”. Julie var super og stabil hele helgen og gjorde en flott jobb. Dolivia var også stabil, men ikke rask nok. I dette heatet ble hun slått på målstreken mer enn en gang.

Lørdag kveld var det grilling, slitne games ryttere og latterkrampe. Vi innførte Trondheim, Valdres, Sandefjord og noen av Skuterud’s ryttere i Raptus’ sin litt spesielle humor, men med støle rumpemuskler, en kropp som føles ut som om den har vært i gjennom gressklipperen både en og to ganger, og et hode som er så slitent at det kjennes ut som om man har stått i midten av Nøtterøy barne- og ungdomsmusikkorps i 24 timer, så sitter latteren ganske løst. Vi fikk mange nye, morsomme ord til samlingen vår. Takk skal dere ha! Etter kveldsforing og enda mer godterispising var det tid for å legge seg. Henry fra Sandefjord underholdt hele Raptuslaget med å snakke i søvne med utestemme gjennom store deler av natten. Fint var det også at banebygger og hestepasser Ida, spratt opp i sengen og presenterte seg med navnet sitt i søvne for resten av laget. Tro det eller ei Ida, men vi har fått med oss hva du heter…

Søndag morgen. Opp igjen, fore hester, spise frokost og ha et lite lagmøte før neste heat. Mie har vært vår fantastiske lagleder hele helgen. Hun har hatt stålkontroll hele tiden slik at vi andre bare kunne konse om et race av gangen. Det gjorde alt så mye lettere, og vi er utrolig takknemlige! Siden det uansett var spikret at det ble en C-finale ble vi enige om at vi skulle bruke heatet på å eksperimentere for å finne ut hva som funket best. Piceur glemte brekket sitt i paddocken, og det var ikke nei i hans munn. Han gikk strålende både opp og ned. Femåringen er ikke så rask enda, men det kommer seg. Pepsi kjørte fortsatt litt ”brekket på, brekket av” taktikk i racene, men det gikk bra. Julie og Dolivia gikk fint og stabilt. Med Julie som sistemann i noen race gikk det fort nok til å ta igjen de andre. Endelig begynte ting å løsne. Vi red oss opp og hadde mest poeng av de fire debutantlagene som skulle ri C-finalen.

Finale. Her var det mer enn det og ikke komme på sisteplass som sto på spill. Alle lagene som skulle kjempe om debutantpokalen var i samme finale. Vi begynte bra, tok flere førsteplasser og ledet heatet foran Skuterud Senior. Vi hadde en stund en ledelse på 7 poeng, men etter vekslingsmiss og bom i jousting peste de oss i nakken. Etter siste race da Cathrine og Julie misset på flagget og red inn til tredje plass var vi sikre på at vi var blitt slått med ett poeng. Skuffelsen var stor og vi trodde vi hadde mistet debutantpokalen. Da speakeren leste opp plasseringene med Raptus på førsteplass, trodde vi ikke våre egne ører. Først mumlet vi litt om at det ikke kunne stemme før jubelen brøt løs. Til tross for at vi ikke følte selv at vi fikk vist hva vi egentlig er gode for, løsnet det i finalen og vi endte opp med å være strålende fornøyde.

Etter premieutdeling og æresrunde var det å sale av for siste gang den helgen, pakke bilen og laste på. Vi krabbet ned bakkene igjen og ut på E6. Etter å ha sunget av full hals til Trond Viggo i bilen og ledd av helgens begivenheter, kom avkjøringen til Moss litt brått på og vi blåste forbi. Heldigvis så var det en bensinstasjon litt bortenfor med en undergang til motsatt side av E6 (kjekt å vite for alle andre som kommer den veien, og som liker å synge høyt i bilen i stedet for å lese på skilt …) slik at vi fikk krøket henger og bil under og opp igjen på andre siden, og traff avkjøringen denne gangen. Tro det eller ei, men det var ikke bare oss som skulle over til Horten denne søndagen, men siden vi hadde hester på hengeren fikk vi snike i køen og kom med neste ferje. All ære til Bastøfosen-crew! Det er slutt på de dagene hvor man møtte han i oransje klær som sa ”ittje tjøyr ombord i fergå før jeg sier tjøyr, tjøyr!”. Og jaggu ordnet de sånn at vi fikk stå oppe på ”sletta”, som det vist nok heter, og ikke i nedoverbakke. Det nemlig et system på det! Etter pølse, cola og slitne hester på hengeren var vi endelig nesten hjemme. Bortsett fra en liten incident på Ekenes… Hvis du som kjørte den sølvgrå Volvoen som du vrengte ut foran oss i Ekenskrysset leser dette, så SKJERP deg. Du må ikke hive deg ut foran en bil med hestehenger. Med to hester på hengeren så kan man ikke stå på bremsen! Du hadde vikeplikt og får vente på din tur!!!!! ARG. Det er ikke oss det hadde gått verst utover hvis ”traktoren” vår hadde truffet ”pappbilen” din! Etter litt høy puls og noe gloser som hadde fått oss disket på banen, kunne vi kjøre hjem til stallen, laste av, fore og ta kvelden.

Etter måneder med blod, svette og tårer står debutantpokalen i stallen blank og fin, og vi gleder oss ufyselig mye til neste sesong! Vi nådde målet vårt denne sesongen og har allerede begynt klatringen mot vårt neste…

Piczo